Filmanmeldelse av Appelsinpiken – Hanne Aabø Aasen 1STA
Boken Appelsinpiken ble skrevet av Jostein Gaarder i 2003 og ble gitt ut av Aschehoug forlag. Den ble fort en suksess i Norge og planene om å filmatisere boken kom fort i gang. Regissør av filmen er Eva Dahr og hovedrollene spilles av Mikkel Bratt, Harald Thompson Rosenstrøm, Annie Nygård og Emilie K. Beck.
Handlingen i filmen er to-delt. Den ene delen handler om Georg som er en 15 år gammel gutt med stor interesse for verdensrommet. Han begraver seg i særoppgaver om stjernefysikk og hans store drøm er å se en komet som bare kan bli sett fra jorden en gang hvert femtiende år. På sin 16 årsdag får han en pakke fra moren sin som hun har gjemt bort i mange år, helt siden faren til Georg, Jan Olav, døde av kreft. Her begynner filmen å hoppe i tid, og vi blir tatt med tilbake til da Jan Olav møtte appelsinpiken. Hun blir omtalt som appelsinpiken fordi Jan Olav så hun på trikken for første gang med en stor papirpose med appelsiner. Han fikk umiddelbart en trang til å snakke med henne og det hele endte med at hun mistet posen og appelsiner trillet vilt rundt. I pakken Georg fikk lå det fire brev. Den andre delen av filmen handler om disse brevene, og historien faren skrev om appelsinpiken han møtte.
Georg har store planer for den sjeldne kometen som snart kan bli sett på stjernehimmelen. For å få den beste utsikten må han opp i fjellet. Han slår seg ned med en ungdomsgruppe som går på ski fra hytte til hytte. Her møter han Stella. Samtidig som han jobber seg gjennom brevene fra faren følger vi Stella og Georg som fort får en god kontakt. De to fortellingene blir flettet sammen og det viser seg etter hvert at begge har samme budskap: at tilfeldige møter kan avgjøre livet.
Det tok omtrent en halv time å få skikkelig tak på filmen. Det er en ”tenkefilm”, hvor du ikke helt forstår hvor Jostein Gaarder vil hen med Appelsinpiken. Men jo lenger du kommer ut i handlingen jo mer forstår du. Du begynner å forstå problemene Georg har prøvd å fortrenge, og hvordan de har blitt brakt frem igjen når han fikk brevene fra faren. Det er en søt historie som resulterer i en feel-good film. Det er en ungdomsfilm som helt fint kan bli sett av alle som interesserer seg for søt romantikk. Skuespillerne er relativt ukjente, men leverer et godt arbeid og en film det er lett å bli glad i. Det at filmen er litt vanskelig å forstå kan bli litt slitsomt og irriterende, men slutten redder det hele og de små detaljene gir tilslutt mening.