Frøya - Kjærlighetsgudinnen
Frøya er en av flere guder fra Norrøn Mytologi og moderne åsatro. Hun er like mye en gud for alt som vokser, kjærlighet, graviditet og fødsler som hun er en gud for krig og død. Guden Frøya er kjent som den vakreste av alle gudene. Under fødsler var det vanlig å kalle på Frøya for å velsigne barnet og moren. På denne tiden var det vanlig at moren eller barnet omkom under fødselen så Frøya var en viktig gud. Hun spilte en spesiell stor rolle i elskovsforhold.
I følge den norrøne historien var Frøya gift med Od som er en dobbeltgjenger av Odin. De har to barn Noss og Gjerseme. En historie forteller at Od forlot Frøya for å dra på oppdagelse til fremmede land. Frøya gråt tårer av rødt gull etter at han dro.
Hun reiser verden rundt i en vogn som blir trukket av to hannkatter. Siden Frøya er gudinnen av kjærlighet og likeså gudinnen av krig og død har hun makten til å velge side i en kamp eller i en strid. I følge troen er det hun som styrer hvem som får leve og hvem som skal dø.'
Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%B8ya_(gudinne)
http://home.no/norron-mytologi/gudene/freyja.htm
onsdag 19. august 2009
tirsdag 12. mai 2009
Det norste flagget på den norske dagen!
For meg er det ingen tvil om at det er det norske flagget som skal regjere 17. mai. Det gjør ikke noe at det samiske flagget blir brukt på denne dagen, men det er tross alt det gode gamle flagget som er norskt. Utenlandske flagg har etter min mening svært lite å gjøre i det norst 17. maitog. Det er en lang norsk tradisjon som ikke trenger å bli forandret.
For meg er det ingen tvil om at det er det norske flagget som skal regjere 17. mai. Det gjør ikke noe at det samiske flagget blir brukt på denne dagen, men det er tross alt det gode gamle flagget som er norskt. Utenlandske flagg har etter min mening svært lite å gjøre i det norst 17. maitog. Det er en lang norsk tradisjon som ikke trenger å bli forandret.
tirsdag 28. april 2009
Drama!
De siste ukene har vi i 1STA jobbet med drama. Vi har fått sjangsen til å sette våre nye kunnskaper ut i praksis. Personlig har jeg aldri likt å bli satt en rolle som ikke er meg. I dette tilfellet kunne ikke den rollen jeg fikk vært mer forskjellig fra meg. En hinduistisk prest! På den annen side fikk jeg lette og greie replikker, men likevel var dette vanskelig. Poenget med rollen min var jeg skulle være Imam for et hinduistisk parr som skulle gifte seg. Det er greit nok det, men å lese fra Koranen kan missforstås til at jeg ikke kan rollene mine. Jeg håper at dette ikke vil påvirke karakteren min negativt, men det ser ut til at det kanskje kan gå den veien likevel.
De siste ukene har vi i 1STA jobbet med drama. Vi har fått sjangsen til å sette våre nye kunnskaper ut i praksis. Personlig har jeg aldri likt å bli satt en rolle som ikke er meg. I dette tilfellet kunne ikke den rollen jeg fikk vært mer forskjellig fra meg. En hinduistisk prest! På den annen side fikk jeg lette og greie replikker, men likevel var dette vanskelig. Poenget med rollen min var jeg skulle være Imam for et hinduistisk parr som skulle gifte seg. Det er greit nok det, men å lese fra Koranen kan missforstås til at jeg ikke kan rollene mine. Jeg håper at dette ikke vil påvirke karakteren min negativt, men det ser ut til at det kanskje kan gå den veien likevel.
tirsdag 10. mars 2009
Filmanmeldelse av Appelsinpiken – Hanne Aabø Aasen 1STA
Boken Appelsinpiken ble skrevet av Jostein Gaarder i 2003 og ble gitt ut av Aschehoug forlag. Den ble fort en suksess i Norge og planene om å filmatisere boken kom fort i gang. Regissør av filmen er Eva Dahr og hovedrollene spilles av Mikkel Bratt, Harald Thompson Rosenstrøm, Annie Nygård og Emilie K. Beck.
Handlingen i filmen er to-delt. Den ene delen handler om Georg som er en 15 år gammel gutt med stor interesse for verdensrommet. Han begraver seg i særoppgaver om stjernefysikk og hans store drøm er å se en komet som bare kan bli sett fra jorden en gang hvert femtiende år. På sin 16 årsdag får han en pakke fra moren sin som hun har gjemt bort i mange år, helt siden faren til Georg, Jan Olav, døde av kreft. Her begynner filmen å hoppe i tid, og vi blir tatt med tilbake til da Jan Olav møtte appelsinpiken. Hun blir omtalt som appelsinpiken fordi Jan Olav så hun på trikken for første gang med en stor papirpose med appelsiner. Han fikk umiddelbart en trang til å snakke med henne og det hele endte med at hun mistet posen og appelsiner trillet vilt rundt. I pakken Georg fikk lå det fire brev. Den andre delen av filmen handler om disse brevene, og historien faren skrev om appelsinpiken han møtte.
Georg har store planer for den sjeldne kometen som snart kan bli sett på stjernehimmelen. For å få den beste utsikten må han opp i fjellet. Han slår seg ned med en ungdomsgruppe som går på ski fra hytte til hytte. Her møter han Stella. Samtidig som han jobber seg gjennom brevene fra faren følger vi Stella og Georg som fort får en god kontakt. De to fortellingene blir flettet sammen og det viser seg etter hvert at begge har samme budskap: at tilfeldige møter kan avgjøre livet.
Det tok omtrent en halv time å få skikkelig tak på filmen. Det er en ”tenkefilm”, hvor du ikke helt forstår hvor Jostein Gaarder vil hen med Appelsinpiken. Men jo lenger du kommer ut i handlingen jo mer forstår du. Du begynner å forstå problemene Georg har prøvd å fortrenge, og hvordan de har blitt brakt frem igjen når han fikk brevene fra faren. Det er en søt historie som resulterer i en feel-good film. Det er en ungdomsfilm som helt fint kan bli sett av alle som interesserer seg for søt romantikk. Skuespillerne er relativt ukjente, men leverer et godt arbeid og en film det er lett å bli glad i. Det at filmen er litt vanskelig å forstå kan bli litt slitsomt og irriterende, men slutten redder det hele og de små detaljene gir tilslutt mening.
Boken Appelsinpiken ble skrevet av Jostein Gaarder i 2003 og ble gitt ut av Aschehoug forlag. Den ble fort en suksess i Norge og planene om å filmatisere boken kom fort i gang. Regissør av filmen er Eva Dahr og hovedrollene spilles av Mikkel Bratt, Harald Thompson Rosenstrøm, Annie Nygård og Emilie K. Beck.
Handlingen i filmen er to-delt. Den ene delen handler om Georg som er en 15 år gammel gutt med stor interesse for verdensrommet. Han begraver seg i særoppgaver om stjernefysikk og hans store drøm er å se en komet som bare kan bli sett fra jorden en gang hvert femtiende år. På sin 16 årsdag får han en pakke fra moren sin som hun har gjemt bort i mange år, helt siden faren til Georg, Jan Olav, døde av kreft. Her begynner filmen å hoppe i tid, og vi blir tatt med tilbake til da Jan Olav møtte appelsinpiken. Hun blir omtalt som appelsinpiken fordi Jan Olav så hun på trikken for første gang med en stor papirpose med appelsiner. Han fikk umiddelbart en trang til å snakke med henne og det hele endte med at hun mistet posen og appelsiner trillet vilt rundt. I pakken Georg fikk lå det fire brev. Den andre delen av filmen handler om disse brevene, og historien faren skrev om appelsinpiken han møtte.
Georg har store planer for den sjeldne kometen som snart kan bli sett på stjernehimmelen. For å få den beste utsikten må han opp i fjellet. Han slår seg ned med en ungdomsgruppe som går på ski fra hytte til hytte. Her møter han Stella. Samtidig som han jobber seg gjennom brevene fra faren følger vi Stella og Georg som fort får en god kontakt. De to fortellingene blir flettet sammen og det viser seg etter hvert at begge har samme budskap: at tilfeldige møter kan avgjøre livet.
Det tok omtrent en halv time å få skikkelig tak på filmen. Det er en ”tenkefilm”, hvor du ikke helt forstår hvor Jostein Gaarder vil hen med Appelsinpiken. Men jo lenger du kommer ut i handlingen jo mer forstår du. Du begynner å forstå problemene Georg har prøvd å fortrenge, og hvordan de har blitt brakt frem igjen når han fikk brevene fra faren. Det er en søt historie som resulterer i en feel-good film. Det er en ungdomsfilm som helt fint kan bli sett av alle som interesserer seg for søt romantikk. Skuespillerne er relativt ukjente, men leverer et godt arbeid og en film det er lett å bli glad i. Det at filmen er litt vanskelig å forstå kan bli litt slitsomt og irriterende, men slutten redder det hele og de små detaljene gir tilslutt mening.
onsdag 25. februar 2009
Jo Nesbø – Marekors
Marekors er den femte boka i serien om Harry Hole. Den ble gitt av Jo Nesbø i 2003 av forlaget Aschehoug. Det er en relativt tykk bok med 419 sider. Jo Nesbø er kjent for sin bokserie med fylliken og politimannen Harry Hole. Nesbø ble aldri det man kan kalle et skolegeni. Da han gikk på gymnaset var han en lovende fotballspiller, og selv var han skråsikker på at han kom til å ende opp på Tottenham. Så røyk korsbåndene i begge knærne og virkeligheten slo ham. Da eksamen og skoleresultatene kom gikk det opp for han at en del veier rett og slett var stengt. Han bestemte seg for å skrive sanger. Det utviklet seg til å skrive bøker og forfatterkarrieren var i gang.
Handlingen i Marekors er lagt opp slik at du ikke nødvendigvis trenger å lese bøkene som kom tidligere i serien. Nesbø er flink til å fange leseren til å fortsette videre ut i boken. Spenningsnivået er sjeldent på bånd og da kan det bli slitsomt å lese, men likevel setter Nesbø leseren inn i boka på en unik måte. De første mordene kommer tidlig inn i handlingen. Noe som vekket oppmerksomheten min. Handlingen min foregår i Oslo og dermed i kjente miljøer. Flere konflikter foregår i kjente gater og kafeer som blir nevnt flere ganger. Hoved problemet i boka er at Oslo politiet får problemer med en seriemorder som ikke bare dreper på grusomme måter, men også kutter av fingre på ofrene. Harry Hole blir satt på sin siste sak før han får sparken som en alkolisert politimann. Boka beskriver Harry Hole som en deprimert politimann med spesialitet til å finne og ta seriemordere. Han er sikker på at sjefen hans Tom Waaler er en utspekulert morder og målet has blir å ta begge morderne.
Jo Nesbø er en veldig god krimforfatter. Han sier selv at han liker å skrive basert på hvordan han selv ser på verden rundt seg og dikter opp en hovedperson som godt kunne ha levd. Jeg likte boken veldig godt fordi Jo Nesbø ved nøyaktig hva han gjør når han skriver krim. Det er ingen tilfeldigheter, og måten han fletter fakta sammen til en genial måte å beskrive virkeligheten er utrolig. Boka er skrevet for voksne, men ungdommer som har interesse for krim er hjerterlig velkommen til å lese Jo Nesbø bøker. Samtidig er det viktig å ta til seg de små detaljene å denne boken, for du vil oppleve at det kan være avgjørende for å forstå sammenhengen i handlingen.
Marekors er den femte boka i serien om Harry Hole. Den ble gitt av Jo Nesbø i 2003 av forlaget Aschehoug. Det er en relativt tykk bok med 419 sider. Jo Nesbø er kjent for sin bokserie med fylliken og politimannen Harry Hole. Nesbø ble aldri det man kan kalle et skolegeni. Da han gikk på gymnaset var han en lovende fotballspiller, og selv var han skråsikker på at han kom til å ende opp på Tottenham. Så røyk korsbåndene i begge knærne og virkeligheten slo ham. Da eksamen og skoleresultatene kom gikk det opp for han at en del veier rett og slett var stengt. Han bestemte seg for å skrive sanger. Det utviklet seg til å skrive bøker og forfatterkarrieren var i gang.
Handlingen i Marekors er lagt opp slik at du ikke nødvendigvis trenger å lese bøkene som kom tidligere i serien. Nesbø er flink til å fange leseren til å fortsette videre ut i boken. Spenningsnivået er sjeldent på bånd og da kan det bli slitsomt å lese, men likevel setter Nesbø leseren inn i boka på en unik måte. De første mordene kommer tidlig inn i handlingen. Noe som vekket oppmerksomheten min. Handlingen min foregår i Oslo og dermed i kjente miljøer. Flere konflikter foregår i kjente gater og kafeer som blir nevnt flere ganger. Hoved problemet i boka er at Oslo politiet får problemer med en seriemorder som ikke bare dreper på grusomme måter, men også kutter av fingre på ofrene. Harry Hole blir satt på sin siste sak før han får sparken som en alkolisert politimann. Boka beskriver Harry Hole som en deprimert politimann med spesialitet til å finne og ta seriemordere. Han er sikker på at sjefen hans Tom Waaler er en utspekulert morder og målet has blir å ta begge morderne.
Jo Nesbø er en veldig god krimforfatter. Han sier selv at han liker å skrive basert på hvordan han selv ser på verden rundt seg og dikter opp en hovedperson som godt kunne ha levd. Jeg likte boken veldig godt fordi Jo Nesbø ved nøyaktig hva han gjør når han skriver krim. Det er ingen tilfeldigheter, og måten han fletter fakta sammen til en genial måte å beskrive virkeligheten er utrolig. Boka er skrevet for voksne, men ungdommer som har interesse for krim er hjerterlig velkommen til å lese Jo Nesbø bøker. Samtidig er det viktig å ta til seg de små detaljene å denne boken, for du vil oppleve at det kan være avgjørende for å forstå sammenhengen i handlingen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
